En bauta i norsk bilbransje har gått bort, skriver Bertel O. Steen i dag sine minneord om Tore Steen.
Med Tore Steens bortgang har vi mistet den siste direkte kontakten med pionér-generasjonen i norsk bilbransje.
Da han ble født i 1926 hadde hans far, Bertel Otto Steen, gått fra å være en grossist i alt mulig til å bli 98 % bilimportør.
De siste 2 prosentene var et champagne-agentur han hadde beholdt og som han vernet om til langt inn på 60-tallet.
Det var ikke gitt at Tore skulle gå i fars fotspor. En viss uenighet (for å si det mildt) om selskapets drift og planer for veien videre gjorde at han etter siviløkonomutdannelse fra University of Iowa begynte som kontorsjef hos bilrekvisita-grossisten Torsted & Co. i 1952.
Det varte bare ett år så ble han allikevel avdelingssjef hos sin far, han ble styremedlem i Bilverkstedenes Studiekontor, som starten på en av bransjens mest omfattende organisasjonsinnsatser, og nærmest kuppet kjøpet av et stor verksted- og kontor-anlegg i Waldemar Thranes gate.
Dermed var grunnlaget for det moderne Bertel O. Steen lagt.
- Guttungen vet ikke hva en million er, var hans fars reaksjon.
Avdelingssjef-stillingen varte ut 1961. Da overtok brødrene Bertel Otto, Erik og Tore Steen ledelsen av selskapet i fellesskap inntil Tore ble daglig leder, alene, fra 1969.
I 1992 overtok Erling Ihle som administrerende direktør med Tore som styreformann frem til 1997 da familien igjen, ved Marius Steen, Tores sønn, var på plass i sjefsstolen.
Men selv om de aktive lederrollene ble overtatt av andre var det aldri snakk om å forlate miljøet.
Tore Steen i VG i forbindelse med bilutstillingen på Sjølyst i 1964.
Han fulgte bedre med enn de fleste. Vi i Bilforlaget fikk tilbakemeldinger helt til det siste om det var noe han ikke likte, eller likte spesielt godt, i bladene våre. Og han sa ofte at det var gjennom BilNytt.no han holdt seg orientert om bransjen.
Hvilket nok ikke var helt sant. Han pleiet nær kontakt med tidligere kolleger, også med folk som var aktive i firmaet i dag, og holdt seg bedre oppdatert enn de fleste.
Selv etter at han innleverte førerkortet sitt tidligere i år var han innom våre redaksjonskontorer. En gang for å levere tilbake noen bøker han hadde lånt (om norske skipsredere og Nasjonalgalleriet – hvilket sier litt om bredden i hans interesser) og samtidig sjekke opp noen tall fra gamle statistikk-hefter.
Hos importøren på Lørenskog hadde han også sitt eget kontor helt til det siste. Det er ikke lenge siden hans kolleger så ham på plass der.
Og det er bare en måned eller to siden vi hadde en lang prat hjemme i hans leilighet.
Den dreide seg blant annet om min ferske Ivar Aasen-interesse (der han lærte meg mer om Ivar Aasens kvaliteter – men samtidig om hans begrensninger – enn jeg hadde klart å tilegne meg etter to Ivar Aasen-biografier).
Vi var innom Nasjonal Transportplan 2022 – 2033 der jeg igjen fikk høre hvor viktige veiene er – en av hans store kjepphester gjennom hele livet.
Og han ga meg en minutt-for-minutt beskrivelse fra den gangen på 40-tallet han fikk reise til København med sin far som syntes kontrakter var noe tull, for å skrive kontrakt med Peugeot – etter at de hadde vært importør i nesten 20 år allerede.
Ikke bare ga han meg navn på Peugeots representant, han visste også hvem faren til vedkommende var, og ikke bare husket han hotellet, men også romnummeret der de møttes for å underskrive.
Sylskarp hukommelse og fargerike beskrivelser kunne jeg alltid regne med når jeg skulle sjekke noe.
Nøyaktig som jeg beskrev det da Opplysningsrådet for Veitrafikken ga ut et festskrift i anledning Tores 70-årsdag:
«En mann man alltid kunne regne med kom med observasjoner som enten ga grunn til ettertanke eller direkte foranledning til godt stoff – eller begge deler.»
«Tore Steen var på mange måter overveldende. Hans meninger var skarpe og lite egnet til å ta opp til diskusjon akkurat der og da. Hans assosiasjoner tydet på kunnskaper og en erfaringsbredde som en ung bilskribent vanskelig kunne konkurrere med, var også noe jeg tidlig oppdaget.»
Tore var forsiktig med sin egen historie. Det tok lang tid før jeg oppdaget hans interesse for kunst, for historie, for hans sosialdemokratiske sinnelag.
Og enda lenger tid før jeg oppdaget hans fortid som entusiastisk swing-musiker, hans innsats «på skauen» under krigen, og hans pionér-innsats i arbeidsgiver-sammenheng.
Men selvfølgelig blir det meste av hans historie knyttet til bilen. Ikke i form av overliggende kamaksler eller de første dieselmotorene – selv om han var kompetent der også.
Han snakket derimot mer om industriens overkapasitet eller om arbeidet for å minske forurensingene lenge før NOx var et tema.
Han regisserte stor innsats for å åpne myndighetenes øyne for en fornuftig avgiftspolitikk og var pådriver for et teknisk regelverk som harmonerte med resten av Europas.
«Han snakket transport og verdiskaping der vi andre snakket strømlinjer og moderne design. Men han kunne også snakke strømlinjer og moderne design så vi andre ble stående og måpe», var også noe av det jeg skrev for 25 år siden.
Og var like sant sist jeg så ham.
Jon Winding-Sørensen
BilNytt.no / Bilforlaget AS
Les også: Tore Steen og Jan Møller: - Hvor var du 1. oktober 1960?