Bilforlagets Jon Winding-Sørensen «kjenner egentlig ikke» Jan Møller, men har levd ved siden av ham de siste 60 årene.
Dette er hans historie om Jan Møller - fra Winding-Sørensen som ung og lovende på slutten av 50-tallet snek seg inn i kantina på Møller-anlegget på Skøyen – uten å vite at han da rappet lunch av sønnen til «selveste» Harald A. Møller, til å ha fulgt Norges største bilkonsern hele veien til i dag, der Jan Møller på imponerende vis har latt andre få plassen i rampelyset.
BilNytt.no-kommentar:
Jon Winding-Sørensen
Jeg har vel kjent alle toppene i norsk bilbransje de siste 60 årene.
Fra de virkelig utadvendte Finn Owren-typene som alltid slo deg på skulderen og syntes det var en deilig dag og var sikker på at neste dag ville bli enda bedre, via Gunnar Eik-fraksjonen der hjernen fungerte som et maskingevær, en idé-sprute, der det alltid dukket opp nye ideer eller siterbare uttalelser, og til de fjellstøe autoritetene som Tore Steen. Du var liksom aldri i tvil om du skulle bruke piggdekk eller droppe dem, eller hva du burde synes om samferdselspolitikken – norsk eller global – i hans selskap.
Jan Møller var aldri slik.
Allikevel tror jeg at jeg har lent meg mer på ham i de 60 årene jeg har drevet med dette, enn på noen av de andre.
Paradokset er imidlertid at Jan aner det ikke.
Og egentlig har jeg vel ikke snakket skikkelig med ham før han begynte å vise seg på de krepseorgiene Møller-konsernet arrangerte for pressen i mange år og den tradisjonelle julegrøten de fremdeles arrangerer.
Da var han vel heller ikke lenger administrerende direktør, men hadde inntatt rollen som arbeidende styreformann.
Han var sikkert ikke noe mindre hands on da, men da var det så mye riktigere å snakke om andre ting enn om detaljer fra denne bilbransjen.
Kyniske pressefolk vet jo som regel at enkelte ledere er så fulle av hybris at det MÅ være dem som er bedriftens ansikt utad. På tross av at både de og vi vet at det er andre i organisasjonen som har mer peiling, eller bedre formuleringsevne, enn CEO’en.
Jan Møller på sitt kontor i 1992 – fem år etter at hans far var død.
Første møte
Først i ettertid har jeg forstått at mitt første virkelige ikke-møte med Jan var på Skøyen-anlegget på slutten av 50-tallet. Jeg jobbet på Citroën-verkstedet, 50 meter unna – mye morsommere jobber enn hos Møller, men elendig kantine. Derfor snek venner på Møller-verkstedet meg inn der til lunch.
Det var ingen som visket ærbødig ‘der er sjefen, han er sønn til eieren’, men i ettertid har jeg forstått at en av Jans første jobber etter smøregrava i Vogtsgate var å drive Skøyen.
Deretter så jeg ham, men møtte ham nok aldri – i hvert fall ikke skikkelig – på kontorene i Bygdøy Allé. Han satt med grønt eller rødt lys på døra, hvis Finn Schøyen (hadde han egentlig en nærmere medarbeider på den tiden?) var der lyste det grønt allikevel, for han var alltid der, mens jeg boltret meg hos informasjonsavdelingen.
Sannsynligvis bilbransjens første organiserte informasjonsavdeling som i realiteten var en slags utvidet del av Dagbladets redaksjon. Egentlig ledet av Jans svoger, Richard Schage. La meg nøye meg med å si at det var da jeg forsto hva utadvendt virksomhet egentlig var.
Jeg husker ikke, men jeg tror det ble litt mer disiplin da Schage (og Jan) flyttet ned til Stortingsgaten. Møller brukte mange etasjer i den gården. Jeg trodde lenge det var Møller som eide den – slik de hadde tapetsert fasadene med neonreklamer. Etter hvert så jeg at det sto Torsted-gården oppover på toppen av et av de mest fascinerende byggene i Oslo.
”Men vi kjøpte jo hele Torsted-selskapet til slutt”, fortalte Jan Møller meg senere: ”Husleien i Stortingsgaten ble så høy at vi like godt kunne kjøpe utleieren.”
Møller og Volkswagen satte tidlig preg på Oslo sentrum. Slottet og Nationaltheatret var nærmeste naboer.
Der hadde de mye av sin tekniske avdeling, som jeg på en måte flyttet sammen med da de flyttet ut til et av de gamle teglverkhusene i Vitaminveien.
Selskapet eide mange merkelige eiendommer. Villaen nede på Sørenga for eksempel, eller den som plutselig var hovedbase for mengder av lastebiler ved gamle Strømsveien på høyde med dagens Vallhall.
Med tiden flyttet det hele til Frysja – og jeg dinglet med. Men igjen er det en del erindringsforstyrrelser. Jeg mener nemlig å huske at Jan – de facto sjefen – hadde ett av de to kontorene bak et stort forværelse helt nord i andre etasje. Og hans far, som jeg faktisk snakket mer med enn med sønnen på den tiden – vi hadde blant annet noen fabelaktige dialoger på pissoaret – hadde kontoret ved siden av, og uregelmessig kontortid.
Hvordan og hvorfor jeg la merke til det vet jeg ikke, det er mulig det er bare innbilling, men jeg tror jeg observerte at når noen av lederne skulle inn og diskutere en sak med direktøren, Jan, tittet de først til venstre for å se om Høvdingen kanskje var der i dag. Som om det skulle endret på presentasjonen.
At det var tett kontakt mellom de to kontorene var helt klart.
Både Harald A. Møller (til høyre) og sønnen Jan Møller har vært svært toneangivende når det gjelder utviklingen av bilbransjen i Norge, på hver sin måte.
Jeg aner ikke hvorfor jeg var der, vi pleide som sagt ikke å snakke med Møller-sjefen – men vi var nå der (kanskje et intervju vi syntes vi måtte ha, av prestisjegrunner) på vei ut av kontoret da en ung Morten kommer med en kompis og spør sin far om noen penger, de skal på kino. Ut av lommeboken kommer det en femti-lapp. Fornøyde ungdommer ned trappen og en bestefar ut av det andre kontoret:
«Hrrrrmp», hører vi, «det er ikke rart det går dårlig med denne butikken».
Nøkkelpersoner
Selvfølgelig visste jeg hele tiden at junior fantes. Om han var disponent eller direktør i Bygdøy Allé/Stortingsgate-tiden aner jeg ikke – og var vel egentlig ikke interessert.
Jeg ante ikke tittelen på de andre heller, men der var jeg meget mer interessert. Det var for eksempel Kristian Lyngved og fantastiske Per Sitje på teknisk avdeling. De kunne alt og når jeg spurte fortalte de meg alt.
Alt jeg hadde bruk for i hvert fall.
Svein Wirak traff jeg i Vitaminveien – han hadde nok med reklamasjoner å gjøre og lærte meg, lenge før jeg hadde hørt om Bob Lutz, at Kunden IKKE alltid har rett.
Lars Foyn som regjerte over Sørenga var stappfull av seiler- og Tønsberg-historier, men kunne også ett og annet om logistikk.
William Wermolin, jeg aner ikke hvor høyt på rangstigen han var, bortsett fra at jeg vet han var formann i idrettsklubben da den skiftet navn til Møller B.I.L. og han forsikret at de hadde fått tillatelse av ledelsen til navneskiftet, men det var han som var den første som lærte meg litt om verksted.
Jeg husker ham fremdeles til eller fra, med sin kone arm i arm – begge jobbet på Skøyen.
Da vi begynte et nytt blad som skulle ta bilverksteder på alvor var det imidlertid Steinar Gresberg jeg gikk til. MotorBransjen hadde ikke vært det samme de første årene uten hans input.
Jeg aner ikke om Jan visste at det var slik, om han hadde lagt opp til at det skulle være slik, eller at han helst hadde sett at det ikke skulle vært slik hvis han hadde visst at det var slik.
Men Møller var en utrolig inkluderende organisasjon der nøkkelpersoner gjorde alt de kunne for å hjelpe unge skribenter som famlet.
I realiteten var hver eneste fagperson også en informasjonsperson. Selv etter at informasjonsavdelingen fikk en egen teknisk mann, Jon Qvale, hadde jeg alltid «mine» folk jeg gikk til.
Felles for dem var at de var fagfolk med stor horisont, folk som Jan villig stilte til disposisjon for bransjen.
Per Sitje ble et verdifullt medlem av Bilimportørforeningens Tekniske Komité, men det varte ikke lenge før han gikk til Vegdirektoratet der han ble en svært nyttig mann først og fremst for landet, men fortsatt også for meg. Og beholdt Møller-stilen hele veien.
I samme skuff finner jeg også Steinar Gresberg, mannen som støttet oss så sterkt da vi startet MotorBransjen. Forbindelsen ble ikke mindre verdifull da han begynte i Bilbransjeforbundet som opplæringssjef. Og forbindelsen ble heller ikke mindre verdifull da han etter mange år der ble ettermarkedssjef på Auto E18 og han hjalp meg til virkelig å lære Reidar Jarbekk å kjenne. En annen skikkelig påla når det gjelder drift – milevidt fra alle skrivebordsteoretikerne.
Her har vi to typiske eksempler på hvordan Møller-organisasjonen tok ansvar og bidro med kompetanse og tillitsmenn til organisasjonene og verden utenfor.
Tillitsmenn som hadde solide ressurser bak seg, og åpenbart mandat til å bruke dem.
Her var Jan åpenbart helt ulik sin far. I hans tid som president i Bilimportørforeningen merket jeg så lite til ham i den rollen at jeg måtte lese hans ledere i Møllers internblad for å finne ut hva foreningen egentlig mente.
Jan Møller (til høyre) og far Harald A. Møller med Volkswagen Boble som ble Volkswagen nummer 200.000 til Norge.
For eksempel, april 1978: «Vi har i løpet av kort tid fått 3 prosent økning av importavgiften, sterk reduksjon av mulighetene for avbetalingskjøp, 8 prosent devaluering av den N. kr. med totalt prisstopp».
I praksis skrev Jan her: redusert bilsalg, redusert inntjeningsevne, tvungen omdisponering, nedgang i omsetningen, reduksjon i fortjenesten, ansettelsesstopp og vurdering av andre sparetiltak.
Som overhode for alle bilimportørene husker jeg ham som meget mer varsom enn hva han tydeligvis var.
Harald A. satt i alle de utvalg og komiteer som fantes – i hvert fall i de som hadde strategisk betydning for forretningen og dem var det åpenbart mange av.
Jan har – ser det ut som – gjort det på en helt annen måte. Han sendte sine folk ut og ble selv hjemme.
Birger Sjellvik (til høyre) er en av de mange Møller-lederne som Jan Møller lot resten av bransjen også få glede og nytte av.
På Jans vakter har i hvert fall Eigil Wettre, Birger Skjellvik, Stein Håvelsrud og Terje Male hatt sine lederverv i BIL og hos NBF har det vel vært kontinuerlige innslag av Møller-folk i styrer og utvalg.
Alle sammen folk som var villig til å dele litt av kompetansen både med bransjekolleger og med en søkende motorjournalist.
Og da tenker jeg tilbake på han 18-åringen som lekte seg på Aftenpostens motorsider under Tinius Nagell-Erichsen. På han 25-åringen som var redaktør for Moderne Transport. Og på han 35-åringen som var i ferd med å jobbe frem en drøm om et norsk bilblad – det som ble Bilforlaget med 45-årsjubileum i år.
Men felles for alle disse støttekontaktene var også en annen ting som jeg først begynte å tenke på etter at vi hadde begynt å slurpe den årlige Møller-krepsen.
Representerte disse folkene en organisasjon som faktisk var formet slik? Eller var det folkene som formet organisasjonen? Og hvem var det i så fall – og hvordan – som forsiktig korrigerte kursen hvis og når det var nødvendig?
Jan H. Møller viser frem neste generasjon av Volkswagen Golf GTI til Bilforlagets utsendte under Oslo Motorshow i 2004.
BEDRIFTSLEDEREN JAN
Jeg kunne følge Jan via internbladet som het «Bedre Kontakt». Masse innhold fra alle de etter hvert økende engasjementene til selskapet. Og som regel med en attraktiv forside.
Men dersom det var en gørrkjedelig, grå forside, kanskje med et passfoto-type bilde av Jan, kunne man være sikker på at innholdet også var ganske "kjedelig": organisasjonsendring, organisasjonsplan, justeringer av organisasjonsplan, ny selskapsstruktur, korreksjon til ny selskapsstruktur.
Å følge med på nye selskapsnavn eller nye selskapsformer, eller den økende interessen for industriell satsing, krevde sin mann. Den mannen var ikke jeg. Jeg kaller fremdeles selskapet Harald A. Møller – inntil jeg får tenkt meg om.
Disse endringene kom tett som hagl – først i ettertid forstår jeg at her var jeg egentlig svært tett på en intens og bevisst transformasjon. Men det var fullstendig uten fanfarer eller merkbar knirking i grunnvollene.
Eller kanskje var det jeg som var helt ufølsom til den type virksomhet?
Saken var jo at jeg fremdeles var mer interessert i balansen i en bil når vi kjørte fort, enn i balansen i et selskap. Og early adopters opptok meg mer enn generasjonsskifter.
Men etter hvert dukket likevel bedriftslederen opp. Det var en merkelig kombinasjon av to separate hendelser som gjorde at jeg begynte å oppdage Jan Møller.
I 1995 fyller Jan Møller 65 år, han fratrer da som konsernsjef og overlater roret til Eigill Wettre. Selv fortsetter Jan Møller som styreleder.
Det ene var at Eigil Wettre overtok som administrerende direktør i Harald A. Møller AS, året etter at selskapet hadde feiret sine første 50 år.
Eigil hadde jeg et glimrende forhold til. Vi hadde startet bladet YrkesBil omtrent samtidig som han ble sjef for MAN-VW Last og Buss på Skårer. Den gjensidige lastebil-respekten beholdt Wettre og jeg helt til slutten. Hadde han fortsatt fått leve er jeg overbevist om at Møller hadde tatt tilbake Porsche-agenturet igjen. Det var hans klare drømmebil.
Men omtrent samtidig ble det arrangert en eller annen pressekonferanse på Sundvolden.
Med kreps!
Det skled over i årlige krepsefester hver høst – på Frysja. Hjemmekokt kreps og hele det praktiske under kontroll av det fantastiske kantinepersonalet.
Og fester som ikke ble avbrutt av faglig innhold eller andre former for alibi.
Det tok heller ikke lang tid før Jan, Jon Røhrt og jeg på en eller annen måte, plassert i hver vår ende av rommet, oppdaget at vi behandlet dyrene omtrent likt. Kniv i skolten, suge ut saften, skrape ut fettet i hodet og så bruke tid på å smake seg gjennom halen.
Lang tid.
Mens den vulgære horden gjorde sitt beste i å sette mengderekord, akkurat som det alltid var noen som skulle sette fartsrekord med den nye bilen, selv om introduksjonsruten bare var Hurdalssjøen rundt.
Siden jeg ikke var spesielt nysgjerrig på konsernet, og siden Jan var blitt styreleder, kunne vi snakke om helt alminnelige ting.
Om driftsselskapet og produktene og salg og om hvordan-står-det-til kunne jeg jo plage Eigil med.
Så hva snakket vi om?
Masse vanlige ting: Silkeveien, for eksempel, som Jan hadde bereist i flere etapper. Han virket genuint interessert når han spurte hvordan det gikk med Bilforlaget og virksomheten vår. Han var lett avmålt når jeg presenterte noen saftige skandaler fra noen av de andre bilimportørene.
Jan sa ting som at «jeg vet ikke hvor mange millioner vi tapte på Th!nk, men jeg er stolt av at vi fikk være med på den historien».
Men for å få greie på den rollen han hadde i Th!nk, han var jo blant annet fadder til navnet, måtte jeg snakke med andre. Selvskryt var liksom ikke Jan Møller.
Som 73 åring valgte Jan Møller å overlate styreledervervet til sønnen Harald Møller våren 2004, han fortsatte selv som styremedlem. Året før fisjonerte eierne av MøllerGruppen konsernet i to enheter mellom eierfamiliene Møller og Schage.
GENERASJONSKIFTET
Selvfølgelig kunne jeg spurt om generasjonsskiftet – men det var ikke nødvendig det heller. For på en forsiktig måte har han også der lagt igjen noen spor for allmenheten.
Ledersamling på slutten av 90-tallet for eksempel, med Jan i spissen, der tema var omdømme og kjerneverdier og der forsamlingen var stappfull av Møllere og Schager.
I en egen trykksak da han feiret 50 år i Møller har han skrevet nesten en hel side om «Å overta og videreføre»:
«Nå er min oppgave å overføre konsernet til neste generasjon, på en skikkelig måte. Jeg tror det blir uproblematisk, det er ingen ting ved dette jeg gruer meg for», sto det.
Så har jeg noen Jan Møller-ord om at en av de største vanskeligheter et familieselskap står overfor er generasjonsskiftet – både på eiersiden og på ledelsessiden.
Jeg og mine journalistkolleger har hatt andre selskaper som har bydd på adskillig mer juicy stoff med hensyn til familier og generasjoner, og ikke engang da Schage-delen tok med seg eiendommene og Møller beholdt bil og det hele splittet i 2003, eller da Schage-grenen, i form av fire oldebarn, kom inn i Møller-sfæren igjen, 7 år senere, vakte det noen særlig interesse, enn si skapte bølger, hos stadig mer tabloide næringslivsjournalister.
Jan H. Møller bæres av barna Anne Catrine Møller, Harald Møller og Morten Møller. Bildet er tatt i Wolfsburg i 2005.
Jeg har aldri forsøkt å spørre Jan om hva som egentlig lå under – dels fordi det ikke virket som om det «lå noe under» og dels fordi jeg vet at dersom det virkelig lå noe under ville jeg aldri fått greie på det der og da.
Krepsen er det slutt på – alt har sin tid – men krepsekompis Jon Røhrt tok det som var resepsjonen da Frysja var ny, og fikk innredet flerbruksrommet der. Han fikk det til å bli et slags museum med roterende utstillinger og da ble det kick-start på en helt ny form for sammenkomster.
Det var egentlig noen utrolige arrangementer: Golf-kavalkader, Boble-utstillinger der temaet var – tro det eller ei – baklykter. Eller Bobler med spesialkarosserier som du ellers må til de mest jålete veteranstevnene på kontinentet for å se maken til. Eller Audi-relaterte produkter med den ene backen fastere enn den andre.
Jeg vet ikke hvor mange «utstillinger» Jon fikk til før han sluttet, men de siste var nesten mer familierelatert enn firmarelatert. Strømmen vedgass-generator, endelig på plass i egen samling. For ikke å snakke om Strømmen-Dodgen med den utrolige historien.
Jon Røhrt, Jan Møller, Harald Møller og Morten Møller ser nøye på den restaurerte Strømmen-Dodgen.
Jan Møller viser sønnen Morten og barnebarnet Mia detaljer i fronten på Dodgen som av de første bilene hans far Harald A Møller solgte i april 1936. Faksimile fra Bilfag nr 4 - 2019.
Jan i sitt ess. Han var åpenbart i stand til å fyre opp knotten i dag. Usynkroniserte lastebilgirkasser var en lek. Han var konsulent på interiør-detaljer på Dodgen. Forgasserkunnskapene var fremdeles lys levende etter hans dannelsesreise til USA (og Carter) etter krigen.
Her hadde Jon Røhrt virkelig klart å trigge noe, og ikke bare hos oss geriatrikerne.
Unge mekanikere og lærlinger hadde stått på og gjort restaureringsjobber det virkelig sto respekt av.
Er det Møllers utmerkede opplæringsavdeling som skal utdanne Norges første spesialister på Youngtimers? Vi begynner å trenge mekanikere som kan forgassere – ikke bare pensjonerte bedriftseiere.
Og til arrangementene samlet det seg mer og mer slekt. Først en sønn eller to. Så noen Schage-Førde. Så neste generasjon. Vi som hadde hørt ryktet om skole for generasjonene begynte å tro på det, det så ut som det virket i praksis.
KONTINUERLIG ENDRING
Og Jan og jeg fortsatte å snakke om mer enn mekaniske bremser. Jeg husker jeg ble litt sentimental og fortalte hvordan jeg hadde fulgt underskriftene hans i årsrapportene, fra styreformann og styremedlem til eier og til navnetrekket plutselig sto helt på nederste linje og da jeg så slo opp i 2015-rapporten og så at Jan H. ikke hadde underskrevet det året, da visste jeg at nå fikk andre lese årsrapporten. Nå var den egentlig ikke morsom lenger.
Egentlig hadde den ikke vært det på lenge, fortalte jeg ham også. Den var gått over til å bli en glossy, lekker trykksak med det ene posør-portrettet etter det andre der primærformålet virket å være vinnerkandidat til Årets Beste Årsrapport eller no’ slikt.
Noe som selvfølgelig også er en oppgave for et spydspiss-selskap.
Han kommenterte det ikke, men det virket som han skjønte hva jeg snakket om – for å si det slik.
Neste gang jeg treffer ham blir kanskje ikke før den tradisjonelle journalist-julegrøten der alle lederne fremlegger resultater og prognoser og ønsker god jul.
I anledningen 50 år med fritt bilsalg i Norge i 2010 ble de to store norske bilbransjehøvdingene Jan Møller og Tore Steen intervjuet til Bils Spesialutgave "50 år med fritt bilsalg".
Men da kan jeg jo ikke spørre ham om hvor bevisst han har vært rollen som miljøskaper der miljøet hele tiden har vært i endring uten at det egentlig har vært merkbart, selv om jeg har begynt å tenke litt på det.
For å be ham beskrive den utrolige utviklingen selskapet har vært gjennom i hans mange år ved roret vil bli komplett mislykket. Han vil bare bli forlegen – eller, sannsynligvis, se på meg som jeg er en idiot, men samtidig si noe som antyder at han er villig til å la tvilen komme meg til gode.
Den organisasjonen som Jan bygde opp rundt seg – bevisst eller ubevisst fra hans side – var så komplett både på innhold og verdier, både i dybde og bredde, at det ble helt naturlig – bevisst eller ubevisst fra min side – å lene seg på den.
Jan Møller (til høyre) med dagens styreleder Øyvind Schage Førde (til venstre) og dagens konsernsjef Petter Hellman.
Jan Møller har stil, og selfies – i en eller annen form – er ikke stilig. Det er noe som har slått meg i stadig økende grad:
I en tid hvor det åpenbart er viktigere og viktigere at folk såkalt byr på seg selv – i absolutt alle såkalte kanaler, og der selfies bare er en eneste liten komponent i et virvar av såkalte plattformer – er det noen som fremdeles er i stand til å by på seg selv uten fanfarer og trompeter.
Jan Møller har åpenbart bydd på seg selv hele livet, ganske forsiktig kanskje, men allikevel slik at det var merkbart der det skulle merkes. Ellers hadde ikke Møller-systemet kommet dit det er.
Lavmælt, lav profil – men for et nærvær likevel.
Følg BilNytt.no på LinkedIn